Fugleunger

Stell av fugleunger

 

 

Har du funnet en fugleunge? Vær oppmerksom på at det for mange arter er naturlig og riktig å forlate redet før flygeferdighet er oppnådd. Folk plukker ofte opp trostunger velment, men feilaktig, i iver etter å "hjelpe". I slike tilfeller bør fuglen plasseres tilbake der den ble funnet så snart som mulig, slik at foreldrene kommer til og får matet den. Det er en myte at fugleforeldre ikke vil ta til seg en unge som er berørt av menneskehender.

Ta ikke med fugleunger hjem, annet enn etter samråd med Fuglehjelpen!

Småfuglunger er i redet/matingsstadiet to til tre uker. Da blir de etter hvert flygedyktige, men mates fortsatt, helt eller delvis, en tid av foreldrene før de blir selvstendige.

 

•Dueunger og skjæreunger er i redet 3 - 4 uker før de flyr ut, men "tigger" og mates fortsatt en tid etter at de kan forsyne seg og spise selv

•Kråkeunger trenger minst 4 uker i redet.

•Tårnseilerunger trenger 6 uker.

•Måker flyr etter 4 - 5 uker

•And- og gåsunger passes i 6 - 8 uker, og det tar lang tid før de kan fly.

•Ugleunger trenger 5 - 6 uker før de flyr, og er fortsatt avhengige av mat fra foreldrene noen uker. Noen hevder de ikke er helt forelderuavhengige før i 3mnd. alderen.

 

Vurdering av situasjonen før fuglen fjernes fra funnstedet:

 

•Dersom ungen er for ung (f.eks. nyklekket med dun eller er uten fjør, og ennå med øynene uåpnet), utmattet eller på annen måte klart uegnet til å overleve, kan det forsvares å bare la den være der den er.

Den ender da som føde for andre sultne skapninger. Det skjer som regel raskt, og er neppe mer pinefullt enn menneskers velmente forsøk på å holde fuglen i live. Vær også oppmerksom på at en medfødt defekt, som kan være vanskelig å oppdage, kan ha vært årsak til at ungen faktisk er skjøvet ut av redet av egne foreldre.

 

•Dersom foreldrene er i nærheten, og bare venter på "klar bane" for å komme ungen til unnsetning, så bør de få anledning til dette. Menneskers innblanding bør innskrenkes til å jage vekk katter og andre truende farer, og skape mest mulig rolige forhold omkring. Eventuelt kan det bistås med å gi ungen en litt tryggere plassering, der foreldrene fortsatt kan høre, se og gjenkjenne ungen. Dersom det dreier seg om en redeunge, og redet kan lokaliseres, bør selvsagt ungen helst bringes tilbake dit, men dersom dette er for vanskelig, går det kanskje an å rigge til et erstatningsrede så nær det opprinnelige som mulig.

Men som nevnt ovenfor, vær oppmerksom på at det for mange arter er naturlig og riktig å forlate redet før flygeferdighet er oppnådd.

 

•Hvis fuglungen trenger din hjelp: For eksempel hvis begge foreldrene er døde, redet er skadet el, katten har tatt den med seg hjem og man vet ikke hvor redet er. Den som plukker opp en slik liten pasient, bør selv være innstilt på det som kreves i den relativt korte, men til gjengjeld viktige og ubeskrivelig givende tiden oppfostringen varer. 1 - 2 ukers intens matingsinnsats, og så noen roligere ukers oppfølging, der fuglen etter hvert må få anledning til å bevege seg mer fritt. Vær forberedt på skuffelse og sorg om oppfostringen ikke skulle lykkes, men unn deg til gjengjeld både glede og stolthet når det viser seg å gå bra. Et savn vil fuglen etterlate seg uansett, for adopsjonen er jo midlertidig, men minnene er uerstattelige.

Fuglehjelpen vil gi deg råd og veiledning undeveis i denne prosessen. Les også beskrivelsen under.

 

 

 

Førstehjelp

 

•Varme er det første som trengs for en forkommen og/eller utsultet fugl, og fuglunger uten ferdig fjærkledning trenger dette hele tiden (syke fugler også). En varm hånd, eller kroppsvarme i det hele tatt, kan hjelpe over en kritisk første fase. Videre en varmepute, oppvarmede håndklær, inntullet varmtvannsflaske, varmt baderomsgulv, eller bare en ovn i nærheten og høy romtemperatur kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. En nedkjølt fugl orker ikke å ta mat til seg, kroppstemperaturen må opp for å få de naturlige reaksjonene i gang igjen.

 

•Flytende føde er lettest å oppta for en sped eller avkreftet fuglunge. Noen dråper vann, eventueltmed litt oppløst sukker kan være en livgivende begynnelse. Vannet kan med fordel lunkes så vidt så det ikke er iskaldt, men må absolutt ikke være varmt.

Revolum, en ferdig¬blandet nærings¬oppløsning med druesukker, er blitt anbefalt til avkreftede fugler generelt, og fåes kjøpt på apotek.

Lactosefri morsmelkerstatning er nok mer næringsrik kost. Den er spesielt blitt anbefalt for dueunger som erstatning for duemelken som dueforeldrene lager i kroen.

Egg er imidlertid mer tilgjengelig for de fleste, så etter hvert som ungen livner til (etter eventueltsukkervann), kan det forsiktig gås over til rå eggeplomme som kan uttynnes med vann etter behov.

Vann og flytende føde gis enten dråpevis med pipette, eller bedre, med en liten sprøyte med påtredd plastslange (NB! Dette bør kun utføres av eksperter! Slangen skal føres ned i spiserøret forbi strupehodet slik at en unngår at fuglen får maten ned i lungene. Vann i luftrør og lunger kan koste fuglen livet. Pass også på at fuglen får tid til å svelge, og pump inn i passende små porsjoner. Dersom hverken pipette eller sprøyte er tilgjengelig, kan en prøve med en loffbit gjennombløtt i vann.

 

 

Oppmating

 

•Flytende føde gitt med sprøyte og plastslange som beskrevet foran, er det som er aktuelt for de aller minste under en uke gamle. Dvs. dununger og delvis nakne redeunger. Hvis de ennå ikke har fått opp øynene, er de bare få dager gamle, og sjansene er heller små for adoptivforeldrene til å lykkes.

Eggeplomme i rå, flytende form antas å gå bra til alle vanlige fugleslag da det med hell har vært prøvd på flere. I zoo-forretninger kan en dessuten få kjøpt forskjellige typer oppmatingsfôr som utvannes til flytende konsistens. Fôret er egentlig beregnet på eksotiske burfugler.

Lactosefri morsmelkerstatning er, som allerede nevnt, et godt næringsmiddel, spesielt anbefalt for dueunger.

Jo yngre ungen er, jo oftere trenger den mat. Vanligvis piper den og vibrerer med vingene (tigger) når den selv mener tiden er inne. Om du ikke fyller den mettere enn fugleforeldrene ville ha gjort, så gir den disse signalene ganske ofte - noen ganger nesten kontinuerlig, iallfall når den skjønner at matforeldrene er i nærheten. De fleste velger å øke porsjonsmengden og drøye matingshyppigheten noe, men dette må være en løpende vurdering i det enkelte tilfelle. Dersom det blir et opphold på flere timer (f.eks. om natten), så kan kroppsvarmen synke kritisk, så ungen ikke lenger orker ta til seg mat. Om natten bruker nemlig fuglemor å ligge på ungene sine for å holde dem ekstra varme. Adoptivforeldrene får kompensere for dette med varmepute eller andre varmetilførende innretninger.

 

•Fast føde er aktuelt for større fuglunger (fjær- eller fjærpinnekledde). De må også få litt vann dryppet eller sprøytet inn ved måltidets avslutning dersom det ikke er nok fuktighet i maten. Fast føde er drøyere, og det kan derfor etter hvert gå opptil flere timer mellom hver mating hvis måltidet er stort nok. Det bør være minst 3 måltider per dag. Fuglunger som adopteres på dette stadiet kan ofte i starten være skeptisk til materen. De synes ikke menneskene ser ut som fugleforeldre, tier kanskje stille og holder nebbet fast lukket. Enkelte ganger skal det ganske mye list og lempe, tålmodighet og overtalelser til, før den første matbiten havner inn i nebbet. Deretter går det gjerne greiere. Men det varierer etter art og individ:

For tårnseilere tar gjerne omstillingen lengre tid, og oppgaping skjer bare øyeblikksvis.

De fleste småfugl, trost, skjære og kråke gaper villig opp, og fortrinnsvis ved "avtalt" lyd- eller berøringssignal, så de slipper å gape opp forgjeves. For materen gjelder det da raskt å putte maten (i myk. knadd konsistens) rett ned i det store gapet som venter. Dytt hver munnfull godt ned med en finger.

Ender, gjess, måker og ugler mfl. setter ikke nebbet på gap rett opp, men er til gjengjeld gjerne behjelpelige med å snappe maten til seg, når den rekkes frem. Litt bevegelse eller berøring mot nebbet kan stimulere reaksjonen.

Dueunger er vanskeligere, da de forventer et foreldernebb rundt sitt eget, så det kan etableres en gulpe/suge-situasjon. En unebbet mater må i stedet klare å holde ungens nebb halvåpent med den ene hånden, mens maten føres inn med den andre.

Pinsett kan nyttes om fuglen er liten. Kraftig hoderysting fra fuglens side må da ikke oppfattes som spisevegring, men tvert i mot som "hjelpsomt" forsøk på å stimulere til at maten pumpes inn. Også måker må av og til mates slik i starten. Når det mates på denne måten, er det lettest å holde fuglungen i fanget under matingen. De øvrige, og litt større, er gjerne tryggest og mest samarbeidsvillige om de får være i ro på et lunt og mykt redeliknende leie som en kan lage i stand for dem. Adgang til å bevege seg omkring, må forresten stå i forhold til alderstrinn og naturlige bevegelsesbehov.

 

•Hva slags mat? Fuglunger trenger proteinrik mat for å vokse og utvikle seg. Det vil si at selv frøspisende fuglearter gjerne gir ungene sine, iallfall delvis, animalsk føde og vanligst i form av insekter. Det synes altså ikke avgjørende om en fra starten av er helt sikker på hva slags fuglunge en har for seg. Alle "gapeunger" kan trolig mates med rå kjøttdeig (helst karbonadedeig for å sikre at maten er usaltet) alene eller innknadd i annen føde. Hardkokt egg er en trygg ingrediens i det meste. Hele egget kan brukes, også med fordel skallet som knuses godt og blandes inn for å sikre kalsium (kalk) til benbygningen. Et bedre alternativ er benmel, som fuglungen utnytter bedre, men man måvære påpasselig med å blande benmelet ut så det ikke stivner som en gipsklump i magen. Egg kan også moses sammen med vegetabilske ingredienser som frø, myke gryn, kokt ris,kokte erter, blader og planteskudd til f.eks. duer og ender eller med blandingsprodukter som hønsefôr og oppmatingsfôr for frøspisende fugler. Dette fôret fåes kjøpt i zoo-forretninger.

Godt oppbløtt og utsvellet tørrfôr for hundevalper har vist seg ideelt for både trost, skjære, kråke, ugle og flere småfugl som erstatning for mark og insekter og større byttedyr. Både Hills og Eukanuba har bra produkter som er tilsatt vitaminer og andre stoffer som både fugler og firbente trenger. Det oppbløtte fôret er faktisk så vannholdig at det heller ikke synes å være nødvendig å gi drikkevann i nebbet. Vurder ellers dette etter konsistensen på avføringen, hvis denne er bløt (flytende), er vanntilførselen kanskje i overkant. Større zoo-forretninger fører også tørket insektfôr, levende melormer og annet "snadder", men dette faller dyrere, har dårlig holdbarhet, og er ikke alltid så lett å mate med heller. Også måker kan spise oppbløtt hvalpefôr, men der er nok rå fisk å foretrekke, spesielt brisling, som spises med innmat og alt. Kutt opp i passende stykker.

•Selvspisende begynner de fleste ungene å bli i 3 - 4 ukers alderen. Legg derfor etter hvert litt igjen av det fôret det blir matet med. For duer og frøspisende småfugl som spurver, finker, meiser og stær bør det settes frem en skål med passende korn eller frø. Til å begynne med smått eller fint oppdelt (grovmalt) uten tungvint skall på. Kanarifuglfrø anbefales til små dueunger, havregryn til spurver og pilfink.

Solsikkekjerner til meiser og stær. Etter hvert korn som til voksne fugler. "Villfuglblanding" går til de fleste, solsikkefrø med skall på og meiseboller egner seg særlig for grønnfink, meiser og stær, dueblanding ("due økonomi" som også inneholder erter, mais m.m.) er det rette for duer (og ender). Vær oppmerksom på at det lønner seg å kjøpe disse varene i en furasjeforretning. 25kg sekk koster 150 - 250kr. Om dette blir for meget, er vi flere i Fuglehjelpen som kan dele.

Husk også å sette frem fuglesand, som fuglen trenger for å få "tygget" maten i maven. (Ugler spiser fjærrester, hår eller benbiter i kjøttmaten for ikke å få mavesår. Mates det med mus og daggamle kyllinger, så er alt dette inkludert).

Og selvfølgelig må det alltid stå fremme en skål med friskt, rent drikkevann.

Når fuglungen begynner å spise selv, er det vanlig at dens opphav fortsatt følger opp med litt mating av og til, så det bør gjerne adoptivforeldre også gjøre. Selv om fuglen er begynt å fly, kan den i så måte ennå være forelderavhengig. En fordel ville det være om det i siste fase før utslipp var mulig å venne fuglen til de mat- og leverforhold den møter ute i det fri. La den iallfall bli vant til å fly og bevege seg fritt, og gi den om mulig anledning til å se andre fugler omkring.

 

•Avføring Husk kvitteringen for mottatt mat, som kommer ut av fuglens andre ende! Skjæreunger i redet er nøye på å presentere denne alt etter første munnfull. De vender da bakdelen mot materen, slik at vedkommende har sjanse til å fjerne skittposen umiddelbart etter avlevering (hinnen rundt går ellers fort i stykker. og da er det verre). Den forutseende mater kan ha en spiseskje klar, og ta i mot nedfallet i utleveringsøyeblikket. Ellers har både skjæreunger, dueunger og andre instinkt for å holde redet rent, om dette er mulig. De praktiserer instinktet ved å gå noen skritt baklengs, håpe på at de er kommet til redets ytterkant, og så la det stå til. Den som mater en dueunge i fanget, bør være på vakt når ungen målbevisst går tre skritt bakover - for å gjøre sitt fornødne akkurat utenfor servietten man trodde ville beskytte. Ha for øvrig en fuktig klut klar under matingen og hold nebb (nesebor) og fuglefjes rent for lettstivnende matrester. Skygg litt for hode og øyne hvis fuglen er for vilter. Mørke roer ned.

Redet bør fores med mykt og lett utskiftbart papir e.l.

 

 

 

Fuglehjelpen

Fuglebeskyttelsen

Postadresse: Postboks 68, 1501 Moss. Org. nr: 983 235 735 Telefon: 91 16 57 89 Postgiro: 0540 025 1020 Bankgiro: 1503 07 26852

 

Copyright Fuglehjelpen 2014